Grensekryssende pasientmobilitet innenfor EU har økt jevnt det siste tiåret, men den kliniske infrastrukturen har ikke holdt tritt. Når en pasient registrerer seg hos en ny fastlege i et annet EU-land, har den mottakende klinikeren ofte ikke mer informasjon enn det pasienten selv husker. Det finnes EU-rammeverk for å håndtere dette, men avstanden mellom regulatoriske intensjoner og den daglige kliniske virkeligheten er fortsatt betydelig.

Hva EU-rammeverket faktisk lover, og hva det leverer

European Health Data Space (EHDS)-forordningen (EU) 2025/327 trådte i kraft 26. mars 2025. Den representerer EUs mest ambisiøse forsøk på å standardisere grensekryssende deling av helsedata. I henhold til den faseinndelte tidslinjen er full utveksling av pasientsammendrag og e-resepter via MyHealth@EU-infrastrukturen pålagt innen mars 2029. Medisinske bilder, laboratorieresultater og epikriser skal følge innen mars 2031.

Det nåværende operative laget, eHealth Digital Service Infrastructure (eHDSI), støtter allerede to aktive grensekryssende tjenester: pasientsammendrag og e-resepter. Når en pasient fra et annet EU-land møter opp hos en praksis som er tilkoblet MyHealth@EU, kan den mottakende klinikeren i prinsippet få tilgang til et strukturert sammendrag som inneholder allergier, nåværende medisiner, kjente diagnoser og relevant sykehistorie, oversatt til klinikerens eget språk.

I praksis er rekkevidden til denne infrastrukturen begrenset. Per tidlig 2025 støtter bare 15 EU-medlemsland deling av pasientsammendrag og e-resepter via MyHealth@EU. Ti land er fortsatt avhengige av papirresepter. Forskning har identifisert betydelige interoperabilitetsbarrierer på tvers av EU-medlemsland. EHDS-beredskapen varierer betydelig når det gjelder teknisk infrastruktur, styringskapasitet og modenhet i datastandardisering.

Pasientsammendraget overfører et minimumsdatasett, ikke en fullstendig klinisk journal. Det er utformet for akutt- og ikke-planlagte omsorgssituasjoner, ikke for den omfattende overføringen som en fastlegeregistrering i et nytt land krever. European Patients' Forums analyse av EHDS påpeker at mange borgere fortsatt møter barrierer når de skal få tilgang til sine egne journaler nasjonalt, for ikke å snakke om på tvers av landegrenser.

De spesifikke journalelementene som oftest går tapt under overføring

Selv der MyHealth@EU-tilkobling eksisterer, fanger pasientsammendraget bare opp en strukturert delmengde av den kliniske journalen. Følgende kategorier er konsekvent fraværende eller upålitelige i grensekryssende overføringer:

• Longitudinelle konsultasjonsnotater og klinisk resonnement — den narrative historien om hvordan en diagnose utviklet seg, hvilke differensialdiagnoser som ble vurdert, og hvilke behandlingsbeslutninger som ble tatt over tid

• Psykisk helsehistorikk og sensitive kodede oppføringer — psykiatriske diagnoser, krisepresentasjoner og psykologiske vurderinger, som kan være lagret i separate eller begrensede systemer selv innenfor ett enkelt land

• Behandlingsplaner for kroniske sykdommer og overvåkningstrender — HbA1c-forløp, blodtrykksmålinger over år og sykdomsspesifikke behandlingsplaner som gir klinisk kontekst utover en øyeblikksbilde-diagnosekode

• Vaksinasjonsregistre som holdes i nasjonale registre — immuniseringshistorikk er ofte lagret i frittstående nasjonale databaser som ikke er koblet til pasientsammendragsinfrastrukturen

• Henvisningshistorikk og korrespondanse fra spesialisthelsetjenesten — polikliniske brev, spesialistuttalelser og undersøkelsesresultater fra sykehusopphold

• Kirurgiske og prosedyreregistre — operasjonsnotater, anestesihistorikk og implantatregistre fra sykehusinnleggelser

Den østerrikske implementeringsstrategien for pasientsammendrag illustrerer ambisjonen som kreves for å konsolidere selv nasjonale journaler til ett enkelt strukturert sammendrag. Strategien integrerer data fra flere autoritative kilder. Gapet mellom denne ambisjonen og en fullstendig overført longitudinell journal er betydelig.

Hvorfor samme EU-direktiv gir forskjellige resultater i forskjellige land

Det grunnleggende direktivet 2011/24/EU om grensekryssende helsetjenester fastslår at helsepersonell må gi pasienter en kopi av deres skriftlige eller elektroniske journal når de søker behandling i utlandet. Det direktivet ikke kan pålegge, er den tekniske kapasiteten til mottakende systemer til å tolke, importere eller bruke disse journalene.

Nasjonale journalsystemarkitekturer er fundamentalt forskjellige på tvers av EU. Noen land har sentraliserte, nasjonalt standardiserte systemer. Andre er avhengige av fragmenterte, leverandørspesifikke plattformer på tvers av individuelle praksiser og helseforetak. EUs råds pressemelding om EHDS-vedtakelsen erkjenner at det nåværende nivået av digitalisering av helsedata varierer betydelig mellom medlemslandene. Alle journalsystemer må overholde European Electronic Health Record Exchange Format (EEHRxF) for å oppnå interoperabilitet på EU-nivå, en prosess som vil ta år.

Krav til datalagring og ulike nasjonale implementeringer av den generelle personvernforordningen (GDPR) skaper ytterligere asymmetri. En pasient som flytter fra Danmark, som har en moden, nasjonalt integrert journalsysteminfrastruktur, til Portugal, vil oppleve en helt annen overføringsprosess enn en som flytter mellom to land med felles pilotavtaler. Tidlige Finland–Estland-piloter for grensekryssende digitale resepter og delte journaler viser hva bilateral infrastrukturinvestering kan oppnå, men disse er fortsatt unntak snarere enn normen.

Den finske pasientveiledningen om medisinske journaler i utlandet er illustrerende: Finske pasientdata kan for øyeblikket bare overføres elektronisk til Estland, Latvia, Norge, Nederland og visse områder av Spania. Journaler i andre land er vanligvis på det lokale språket, og kostnader til oversettelse faller på pasienten.

En tsjekkisk nasjonal undersøkelse om legers holdninger til pasientsammendraget fant at bevissthet og bruk av pasientsammendraget blant leger fortsatt er lav. Betydelige barrierer for adopsjon eksisterer selv i land der den tekniske infrastrukturen er på plass. Selv der tilkobling er tilgjengelig, er ikke klinisk bruk garantert.

Hvordan mottakende klinikere fyller hullene i praksis

I fravær av en fullstendig overført journal stoler mottakende allmennleger (fastleger) vanligvis på en kombinasjon av kompenserende strategier:

• Pasientrapportert historikk — den mest umiddelbare kilden, men påvirket av hukommelsesskjevhet, begrenset helsekompetanse og språkbarrierer

• Direkte forespørsler til tidligere praksis — mulig under direktiv 2011/24/EU, men ofte tidkrevende, avhengig av respons fra tidligere praksis, og underlagt språk- og formatforskjeller

• Ny bestilling av grunnleggende undersøkelser — gjentakelse av blodprøver, bildediagnostikk eller spesialistvurderinger som kanskje allerede finnes i pasientens tidligere journal, noe som gir ekstra kostnader og forsinkelser

• Gjenoppretting av grunnlinjer for kroniske sykdommer fra bunnen av — for tilstander som type 2-diabetes, hypertensjon eller hypotyreose kan dette bety måneder med oppfølging før klinikeren har tilstrekkelige data til å ta trygge behandlingsbeslutninger

Dette kompenserende arbeidet påfører en betydelig dokumentasjonsbyrde på mottakende praksiser. Hver gjenopptatt anamnese, ny bestilt test og gjenopprettet grunnlinje representerer klinisk tid som ikke ville vært nødvendig dersom journalene ble overført i sin helhet. Det er også en mer subtil risiko: kliniske antakelser gjort uten full kontekst. En kliniker som ikke kjenner pasientens tidligere undersøkelseshistorikk, kan over- eller underundersøke en ny problemstilling, eller overse betydningen av et resultat som ellers ville vært lett å tolke i lys av en kjent trend.

De medisinsk-juridiske implikasjonene av en ufullstendig overført journal

Den faglige og juridiske risikoen for mottakende klinikere i denne situasjonen er reell og ofte undervurdert. Forskrivningsbeslutninger tatt uten fullstendig oversikt over allergier eller legemiddelinteraksjoner innebærer iboende risiko. En tidligere diagnose av en blødningsforstyrrelse, en uønsket legemiddelreaksjon eller en kontraindikasjon til en standardbehandling som finnes i en fremmedspråklig journal den mottakende klinikeren aldri har sett, kan ikke beskytte verken pasienten eller klinikeren hvis noe går galt.

Spørsmålet om hvem som bærer ansvaret når et gap i overførte journaler bidrar til en klinisk feil, er ikke enkelt løst av eksisterende rammeverk. Direktiv 2011/24/EU plasserer forpliktelsen til å levere journaler på den behandlende (sendende) leverandøren, men mottakende klinikere kan ikke stole på at denne forpliktelsen er oppfylt. Når en pasient møter opp uten dokumentasjon, gjelder den mottakende klinikerens omsorgsplikt fra første kontakt, inkludert plikt til å identifisere og dokumentere grensene for tilgjengelig klinisk informasjon.

Juridisk analyse av EHDS-forordningen publisert i mars 2026 understreker at helseorganisasjoner må starte compliance-arbeid nå, i stedet for å vente på 2029-milepælene. Denne analysen er primært rammet inn som datastyring, ikke den kliniske ansvarseksponeringen som oppstår i overgangsperioden.

Å dokumentere fraværet av journaler eksplisitt, ved å notere i pasientens nye journal at ingen tidligere dokumentasjon var tilgjengelig og at anamnese kun ble tatt fra pasientens hukommelse, er både klinisk og medisinsk-juridisk viktig. Det etablerer grunnlaget beslutningene ble tatt på og skaper et sporbart revisjonsspor.

Sensitive og høyrisiko journalkategorier som krever ekstra gransking

Visse kategorier av manglende klinisk informasjon innebærer uforholdsmessig høy risiko. Mottakende klinikere bør nærme seg disse med særlig forsiktighet:

• Onkologisk historikk — tidligere maligniteter, kjemoterapiregimer, strålefelt og overvåkningsprotokoller kan være helt fraværende. En pasient som har fullført behandling for en hematologisk malignitet kan presentere seg med symptomer som bare kan tolkes i lys av denne bakgrunnen.

• Psykiatriske diagnoser og psykotropisk medikamenthistorikk — disse holdes ofte i separate systemer, kan være underlagt strengere tilgangsbegrensninger i opprinnelseslandet, og er blant de mest klinisk konsekvensrike hullene når man håndterer en pasient i krise eller ved medisingjennomgang.

• Forskrivning av kontrollerte substanser — uten en klar historikk over tidligere forskrivning har den mottakende klinikeren ingen grunnlag for å vurdere toleranse, avhengighetsrisiko eller om det er hensiktsmessig å fortsette et regime.

• Varslingsflagg — bekymringer for barnevern, avsløringer av vold i nære relasjoner og varsler om voksenvern kan finnes i en tidligere journal uten noen mekanisme for grensekryssende overføring. Dette er blant de mest alvorlige hullene fra et pasientsikkerhetsperspektiv.

• Arvelige og sjeldne sykdomsjournaler — genetiske diagnoser, behandlingsplaner for sjeldne tilstander og korrespondanse fra spesialistsentre vil sjelden bli fanget opp i et standardisert sammendrag og kan kreve direkte kontakt med spesialistsentre i opprinnelseslandet.

Å dokumentere disse kategoriene på nytt kun fra pasientens hukommelse er i utgangspunktet upålitelig. Pasienter kjenner kanskje ikke sine diagnoser i kliniske termer, husker kanskje ikke navn eller doser på tidligere medisiner, eller kan velge å ikke oppgi sensitiv historikk i et nytt klinisk forhold.

Hva klinikere bør gjøre ved første presentasjon av en grensekryssende pasient

En strukturert tilnærming til den første konsultasjonen med en grensekryssende pasient reduserer både klinisk risiko og sannsynligheten for at betydelige hull forblir uoppdaget i den nye journalen.

Ved første presentasjon

• Spør pasienten eksplisitt hvilket land de har flyttet fra og hvor nylig, og om de har noen dokumentasjon, inkludert papirepikriser, medikamentlister eller testresultater

• Sjekk MyHealth@EU-tilkobling for pasientens opprinnelsesland og, der det er mulig, få tilgang til pasientsammendraget med pasientens samtykke

• Dokumenter tydelig hvilke journaler som var tilgjengelige, hva som ble innhentet fra pasienthistorikk, og hva som forblir ubekreftet

• Identifiser de mest kritiske risikohullene umiddelbart: allergistatus, nåværende medisiner og eventuelle kjente diagnoser som vil påvirke forskrivnings- eller undersøkelsesbeslutninger

For journalkomplettering

• Send en formell forespørsel til tidligere praksis eller nasjonal helsemyndighet om kopi av pasientens journaler under direktiv 2011/24/EU, da dette er pasientens rettighet og klinikeren kan legge til rette for det

• For pasienter med komplekse eller høyrisiko historikker (onkologi, psykiatri, sjeldne sykdommer), vurder direkte kontakt med spesialistsenteret i opprinnelseslandet

• Utsett ikke-akutte kliniske beslutninger, som å starte nye langtidsmedisiner eller gjøre henvisninger basert på antatt tidligere utredning, til tilstrekkelig journalinformasjon er tilgjengelig

For dokumentasjon

• Registrer det kliniske grunnlaget for alle beslutninger tatt under usikkerhet

• Flagg journalen som «ufullstendig tidligere historikk» for å varsle kolleger i påfølgende konsultasjoner

• Oppdater journalen fortløpende etter hvert som informasjon blir tilgjengelig, med tydelig datering av når hvert element ble bekreftet

Rollen til kliniske dokumentasjonsverktøy i å bygge bro over gapet

Den administrative og dokumentasjonsmessige byrden ved å ta imot en grensekryssende pasient med begrenset tidligere journal er betydelig. Strukturerte maler og klinisk kodingsdisiplin kan redusere risikoen for at viktige elementer blir utelatt fra den nyopprettede journalen. Når en kliniker rekonstruerer en pasients historikk fra en kombinasjon av pasientens hukommelse, delvis dokumentasjon og klinisk vurdering, reduserer arbeid gjennom et strukturert inntaksrammeverk som dekker medisiner, allergier, diagnoser, kirurgisk historikk, familiehistorie og sosial kontekst sannsynligheten for betydelige hull.

AI-medisinske assistenter (programvareverktøy som genererer strukturerte kliniske notater fra konsultasjonslyd) kan akselerere denne prosessen, spesielt der en konsultasjon involverer en kompleks multisystemhistorikk som ville vært vanskelig å dokumentere fullstendig i sanntid. Ambient stemmeteknologi (programvare som fanger opp og strukturerer konsultasjonen mens den skjer) lar klinikeren fokusere på pasienten i stedet for på notatskriving. Dette er spesielt verdifullt når konsultasjonen er lengre og mer informasjonsrik enn en rutineavtale.

Klinisk koding på omsorgspunktet, ved bruk av SNOMED CT eller ICD-11, har også betydning for journalens langsiktige portabilitet. Et fritekstnotat som beskriver en tidligere diagnose er mindre nyttig for en fremtidig kliniker, eller for en fremtidig grensekryssende overføring, enn en strukturert, kodet oppføring. Etter hvert som EHDS-rammeverket modnes og EEHRxF-standarden blir obligatorisk, vil kvaliteten på strukturerte data som legges inn i journaler i dag, avgjøre kvaliteten på det som kan overføres i morgen.

Disse verktøyene adresserer dokumentasjonsbyrden på mottakersiden. De løser ikke det underliggende fraværet av den overførte journalen i seg selv. En velstrukturert ny journal bygget på ufullstendig informasjon forblir en ufullstendig journal.

Hva som må endres på systemnivå

Den nåværende tilstanden for grensekryssende journaloverføring reflekterer et strukturelt gap som individuell klinikeratferd alene ikke kan løse. Flere endringer på systemnivå er nødvendige.

Obligatoriske strukturerte datastandarder utover pasientsammendraget. Pasientsammendraget ble utformet for akutt- og ikke-planlagt omsorg, ikke for fastlegeregistrering. Et minimumsdatasett for planlagt grensekryssende registrering, som dekker longitudinelle diagnoser, behandlingsplaner for kroniske sykdommer og spesialistkorrespondanse, vil kreve separat standardiseringsarbeid utover det nåværende EEHRxF-omfanget.

Interoperabilitetsinvestering på tvers av alle medlemsland. Scoping-gjennomgangen av EHDS-interoperabilitetsbarrierer identifiserer teknisk infrastruktur, styringskapasitet og datastandardisering som de primære hindringene. 2029-compliance-fristen skaper et mål, men investeringen som kreves for å møte dette er ujevnt fordelt mellom medlemslandene. Land med eldre systemer og fragmenterte journalsystemmarkeder står overfor en langt vanskeligere vei enn de med sentralisert nasjonal infrastruktur.

Klarere medisinsk-juridiske rammeverk for grensekryssende journalansvar. Det nåværende rammeverket plasserer forpliktelsen til å levere journaler på den sendende leverandøren, men adresserer ikke tilstrekkelig den mottakende klinikerens posisjon når denne forpliktelsen ikke er oppfylt. Veiledning fra nasjonale legeforeninger og erstatningsorganer om dokumentasjon og håndtering av ufullstendig overførte journaler vil redusere usikkerheten for klinikere som arbeider i dette gapet.

Digital kompetanse og støtte for klinisk adopsjon. Den tsjekkiske legeundersøkelsen og Healthy Europe-politikkanalysen fremhever begge risikoen for at formelle datatilgangsrettigheter forblir teoretiske uten klinisk engasjement og støtte for digital kompetanse som trengs for å gjøre dem operative. Teknisk tilkobling uten klinisk bruk forbedrer ikke pasientsikkerheten.

Anbefalinger for helsedatatilgangsorganer innenfor HealthData@EU-infrastrukturen understreker at inkonsekvente digitale helsesystemer og begrenset grensekryssende delingskapasitet ikke primært er tekniske problemer. De er spørsmål om styring og politisk vilje. Å opprettholde denne viljen gjennom en flerårig, flerregjeringsimplementeringsperiode er den sentrale utfordringen EHDS nå står overfor.

Ofte stilte spørsmål

▶ Hva krever European Health Data Space-forordningen faktisk for grensekryssende pasientjournaler?

European Health Data Space-forordningen (EU) 2025/327, som trådte i kraft 26. mars 2025, krever full utveksling av pasientsammendrag og e-resepter via MyHealth@EU-infrastrukturen innen mars 2029. Medisinske bilder, laboratorieresultater og epikriser må følge innen mars 2031. Per tidlig 2025 støtter bare 15 EU-medlemsland deling av pasientsammendrag og e-resepter via MyHealth@EU. Ti land er fortsatt avhengige av papirresepter.

▶ Hvilken klinisk informasjon mangler fra en grensekryssende pasientsammendragsoverføring?

Pasientsammendraget fanger bare opp et strukturert minimumsdatasett. Det utelater konsekvent longitudinelle konsultasjonsnotater, psykisk helsehistorikk, behandlingsplaner for kroniske sykdommer, vaksinasjonsregistre som holdes i nasjonale registre, henvisningshistorikk, spesialistkorrespondanse og kirurgiske eller prosedyreregistre. Det ble utformet for akutt- og ikke-planlagt omsorg, ikke for den omfattende overføringen en fastlegeregistrering i et nytt land krever.

▶ Hvorfor fungerer grensekryssende journaloverføring forskjellig i forskjellige EU-land?

Nasjonale journalsystemarkitekturer er fundamentalt forskjellige på tvers av EU. Noen land har sentraliserte, nasjonalt standardiserte systemer. Andre er avhengige av fragmenterte, leverandørspesifikke plattformer. Krav til datalagring og ulike nasjonale implementeringer av den generelle personvernforordningen skaper ytterligere asymmetri. Finske pasientdata kan for eksempel for øyeblikket bare overføres elektronisk til Estland, Latvia, Norge, Nederland og visse områder av Spania.

▶ Hvordan håndterer fastleger typisk en ny pasient når ingen tidligere journaler er tilgjengelige?

Mottakende fastleger stoler vanligvis på pasientrapportert historikk, direkte forespørsler til tidligere praksis, ny bestilling av grunnleggende undersøkelser og gjenoppretting av grunnlinjer for kroniske sykdommer fra bunnen av. Hver av disse tilnærmingene øker dokumentasjonsbyrden og den kliniske risikoen. En kliniker uten tilgang til pasientens tidligere undersøkelseshistorikk kan over- eller underundersøke en ny problemstilling, eller overse betydningen av et resultat som ellers ville vært lett å tolke i lys av en kjent trend.

▶ Hva er de medisinsk-juridiske risikoene for en kliniker som behandler en pasient med en ufullstendig overført journal?

Forskrivningsbeslutninger tatt uten fullstendig oversikt over allergier eller legemiddelinteraksjoner innebærer iboende risiko. Spørsmålet om hvem som bærer ansvaret når et gap i overførte journaler bidrar til en klinisk feil, er ikke enkelt løst av eksisterende rammeverk. Direktiv 2011/24/EU plasserer forpliktelsen til å levere journaler på den sendende leverandøren, men mottakende klinikere kan ikke stole på at denne forpliktelsen er oppfylt. Å dokumentere fraværet av journaler eksplisitt, ved å notere at anamnese kun er tatt fra pasientens hukommelse, er både klinisk og medisinsk-juridisk viktig.

▶ Hvilke kategorier av manglende klinisk informasjon medfører høyest risiko for grensekryssende pasienter?

Onkologisk historikk, psykiatriske diagnoser og psykotropisk medikamenthistorikk, forskrivningsregistre for kontrollerte substanser, varslingsflagg og arvelige eller sjeldne sykdomsjournaler innebærer uforholdsmessig høy risiko. Varsler om voksenvern, inkludert bekymringer for barnevern og avsløringer av vold i nære relasjoner, har ingen mekanisme for grensekryssende overføring. Pasienter kjenner kanskje ikke sine diagnoser i kliniske termer, husker kanskje ikke tidligere medisiner, eller kan velge å ikke oppgi sensitiv historikk i et nytt klinisk forhold.

▶ Hva bør en fastlege gjøre ved den første konsultasjonen med en grensekryssende pasient?

Ved første presentasjon, spør hvilket land pasienten har flyttet fra og om de har noen dokumentasjon. Sjekk MyHealth@EU-tilkobling for pasientens opprinnelsesland og, der det er mulig, få tilgang til pasientsammendraget med pasientens samtykke. Dokumenter tydelig hvilke journaler som var tilgjengelige og hva som forblir ubekreftet. Identifiser de mest kritiske risikohullene umiddelbart: allergistatus, nåværende medisiner og eventuelle kjente diagnoser som vil påvirke forskrivnings- eller undersøkelsesbeslutninger.

▶ Kan AI-medisinske assistenter hjelpe når man tar inn en grensekryssende pasient med begrensede journaler?

AI-medisinske assistenter (programvareverktøy som genererer strukturerte kliniske notater fra konsultasjonslyd) kan akselerere prosessen med å rekonstruere en pasients historikk, spesielt der en konsultasjon involverer en kompleks multisystemhistorikk. Ambient stemmeteknologi, som fanger opp og strukturerer konsultasjonen mens den skjer, lar klinikeren fokusere på pasienten i stedet for på notatskriving. Disse verktøyene adresserer dokumentasjonsbyrden på mottakersiden, men de løser ikke det underliggende fraværet av den overførte journalen i seg selv.

▶ Hvordan påvirker klinisk koding på omsorgspunktet fremtidige grensekryssende journaloverføringer?

Klinisk koding ved bruk av SNOMED CT eller ICD-11 har betydning for journalens langsiktige portabilitet. Et fritekstnotat som beskriver en tidligere diagnose er mindre nyttig for en fremtidig kliniker, eller for en fremtidig grensekryssende overføring, enn en strukturert, kodet oppføring. Etter hvert som European Health Data Space-rammeverket modnes og European Electronic Health Record Exchange Format-standarden blir obligatorisk, vil kvaliteten på strukturerte data som legges inn i journaler i dag, avgjøre kvaliteten på det som kan overføres i morgen.

▶ Hvilke endringer på systemnivå er nødvendige for å forbedre grensekryssende klinisk journaloverføring?

Fire endringer er identifisert i artikkelen. For det første vil et minimumsdatasett for planlagt grensekryssende fastlegeregistrering, som dekker longitudinelle diagnoser og spesialistkorrespondanse, kreve standardiseringsarbeid utover det nåværende European Electronic Health Record Exchange Format-omfanget. For det andre er interoperabilitetsinvestering nødvendig på tvers av alle medlemsland, spesielt de med eldre systemer. For det tredje er klarere medisinsk-juridiske rammeverk nødvendige for grensekryssende journalansvar. For det fjerde er støtte for klinisk adopsjon påkrevd, fordi teknisk tilkobling uten klinisk bruk ikke forbedrer pasientsikkerheten.